Stranddykk i Kroatia [Dykk 13]

Tučepi, Kroatia

Jeg hadde funnet et dykkefirma på nett før jeg dro fra Norge. Når jeg kom valsende inn der fikk jeg en uggen følelse: Dårlig service og slappe holdninger til sikkerhet. Jeg snudde på hælen og tuslet ut igjen.

Etter å ha spurt meg for fikk jeg anbefale Butterfly Diving i nabobyen Tučepi.

Dykkefirmaet Butterfly Diving drives av en tysker og hans kroatiske kjæreste. Dette er et rent kurs- og tur-firma. De selger ikke så mye som en neseklype. De ga god og vennlig service, inkludert henting og avlevering ved hotellet vårt i nabobyen.

Jeg skulle ha et enkelt dykk – eller to – og  presiserte at jeg var fersk og fikk derfor god oppfølging.

Jeg hadde et høyt luftforbruk og liten flaske, så jeg gikk tom en stund før de andre. Når måleren min bikket under 50 bar varslet jeg instruktøren, og jeg fikk prøvd meg på octo-breathing: Jeg pustet i hans reserveventil slik at begge fikk luft fra samme flaske. Interessant opplevelse, men jeg merket at det er ubehagelig når slangen er så kort.

Butterfly Diving kan absolutt anbefales hvis du skal dykke langs Makarska-kysten.

Dykket varte 42 minutter og maks dybde var 22 m. Temperaturen på bunnen var 20 grader.

Categories: Dykking, Reise | Leave a comment

Utsjekk ny drakt [Dykk 12]

Lysaker, 21.9.10

Mye kan gå galt med en ny drakt, spesielt når man er uerfaren, så jeg kontaktet Dykkersport og ba om bistand. Kristoffer Fjeldså stilte opp og gikk i vannet sammen med meg og en annen dame som også trengte oppfølging.

Det ble mye kaving og høyt luftforbruk: Det var første dykk på halvannet år og jeg var veldig usikker.

Det var dårlig sikt langs kaia (ca 2 m) og jeg skjønte ikke helt hvor vi skulle. Kristoffer svømte frem og tilbake mellom meg ved kaia og dama som lå langt utpå og tok bilder. Han ville gjerne samle oss, men jeg skjønte ikke hvor vi skulle og dama svømte sin egen sjø. Han var litt irritert når vi kom opp – med god grunn 🙂

Men drakta funket fint den og nå skal det dykkes igjen.

Dykket varte 14 minutter og maks dybde var 15 m. Vanntemperaturen var behagelige 14 grader på bunnen.

Categories: Dykking | Leave a comment

Drakt ankommet

Endelig! Drakten fra Seaskin er levert på døra. Jeg har tatt fri fra jobben for å kunne ta imot pakken.

Som en liten unge på julaften pakker jeg ut alle deler og legger dem sirlig side ved side. SPENNENDE!!!

Jeg plukker opp vams, hette, drakt, kniv. Studerer voks og olje for glidelåsene og alt det andre som følger med.

Den må prøves. Nå. Så jeg tar på vamsen (tykk kjeldress for at man ikke skal fryse) og deretter drakten. Sitter nesten som et skudd! Skulle ønske jeg hadde valgt litt større sko og at den var 1 cm videre over skuldrene. Ellers perfekt.

Det er varmt i drakten. August-sola steiker utenfor og jeg begynner å svette. På tide å ta den av igjen. Opp med glidelåsen og dra hodet ned gjennom halsåpningen. Halsen henger nå bak nakken som normalt. Men nå merker jeg virkelig problemet med litt for trange skuldre. Jeg får ikke vippet blidelåsen over venstre skulder, og det er nøkkelen for å kunne få av drakten.

Jeg setter meg ned på kne foran en dør og prøver å bruke dørhåndtaket til å vippe av drakten. Nix. Får ikke tak.

Så ringer Lisbet: “Hei! Jeg er på bussen og er der om 10 minutter. Har du fått drakten? Var den fin?”. Joda, drakten er fin den, og jeg holder på å prøve den akkurat nå. “Så flott! Henter du meg?”. Ja, det kan jeg vel altids. Jeg får meg liksom ikke til å si at jeg ikke får den av. Teit, teit, TEIT!

Så når Lisbet går av bussen sitter jeg i bilen, med drakten på og svetten siler. Hun setter seg inn. “Så fin den var. Vi må en tur innom butikken. Jeg må ha melk og noen ting til.” Så da kjører vi til butikken og jeg venter i bilen. En unge går forbi og ser rart på meg. Det er varmt ute og bilen blir et drivhus. Inni bilen sitter jeg med dykk kjeldress og dykkerdrakt. VARMT!

Så kommer Lisbet, og vi kjører fort hjem. Etter litt plunder får hun drakta over skulderen. Samme problem med vamsen, så jeg må ha hjelp til den også.

Fantastisk følelse når alt endelig er av og jeg kan kjøle meg ned.

Men drakten er kommet, den. Nå skal det bli dykking igjen!

Categories: Dykking | Leave a comment

6. Juli: Tønnemakere

Etter frokost satte vi kursen mot Speyside Cooperidge, i hjertet av Whiskyland.

En cooper er en bøtker eller tønnemaker på norsk. Det finnes tre type coopers:

  • White cooper – lager trau og andre kar
  • Dark eller Black cooper – lager tønner for matvarer som sild, kjøtt, mel, bær osv.
  • Whet cooper – lager tønner for flytende innhold som vin og sprit

Av alle tønnemakere er det whet coopers som lager tønner for flytende innhold som står høyest i anseelse – og den eneste av de tre profesjonene som er i aktiv drift i dag.

På tønnemakeriet har de også laget andre morsomme ting av tønner, som blomsterpotter og små hytter:

Det er sjelden at de lager “ferske” tønner i Skotland. For å få smak på whiskyen kjøper de inn tønner som det har vært burbon (amerikansk whisky), portvin, sherry eller madeira på. Tønnemakerne mottar flatpakkede (demonterte) tønner som de reparerer og setter sammen på nytt.

Noen destillerier eksperimenterer med ubrukte eiketønner, bl.a. Glengoyne. Whiskyen kalles da Scottish oak eller bare oak (oak = eik).

Tønnemakeri er hardt arbeid og de fleste begynner å få slitasjeskader i 45-årsalderen.

 

  

 Disse gutta jobber 8-9 timers dager i et veldig høyt tempo. De jobber på akkord og får betalt pr tønne som passerer kvalitetskontrollen.

Facinerende å se på, men jeg er glad jeg ikke har den jobben…

Etter tønnemakeriet bar det til Dufftown, en liten landsby rett i nærheten hvor vi shoppet drikke og spiste lunsj.

Categories: Reise, Whisky | Leave a comment

5. juli: Aberlour

Så var dagen vi virkelig hadde gledd oss til kommet: Besøk på Aberlour destilleri. De har vanlige omvisningsturer á la Dalwhinnies til £10, men de har også en 3-4 timers Founder’s Tour til £25. Det var selvsagt sistnevnte vi hadde booket.

Guiden Dennis hentet oss og tok oss inn i en stue gjester normalt ikke kommer inn i. På veggene var det fullt med gamle whiskyer, trofeer og andre ting som virkelig satte oss i stemning. Han skjenket oss hvert vårt glass A’bunad før han satte i gang. A’bunad er gælisk og betyr ”opprinnelse”. Merkelig hvor nært ordet er bunad som er et klesplagg vi bruker for å vise hvor vi opprinnelig kommer fra…

Dennis fortalte om whiskyindustriens opprinnelse, skattlegging, hjemmebrenning og hvordan skottene lurte skattefuten. Han fortsatte med å fortelle om destilleriets opprinnelse og historie, før han tok oss med på en omfattende tur gjennom destilleriet.

Vi fikk bl.a. smake på wash: sats som hadde gjæret noen dager og blitt til et søtt øl. Her er det Gerd som smaker:

Etter omvisningen bar det tilbake til stuen for en smaking på fire forskjellige whiskyer og sjokolade som passet godt til hver enkelt.

Vi fikk anledning til å tappe vår egen whisky direkte fra tønnen, korke, forsegle og merke den selv. Her har Lisbet akkurat fylt flasken med whisky og er på vei for å korke den. Hun var visst livredd for å miste den…

Til slutt tok Dennis oss med til et lagerhus hvor han åpnet en tønne, slapp en koppersylinder (en ”dog”) nedi, heiste den opp full av whisky og skjenket et glass til hver av oss. En absolutt nytelse i hver dråpe!

For min del var denne turen med på å heve dette whiskymerket fra noe diffust jeg knapt hadde hørt om til noe som ligger veldig høyt på lista over favoritter!

Categories: Reise, Whisky | Leave a comment

4. juli: Elgin, Burgshead og Brodie

Søndag tok vi bilen og kjørte nordover, til kysten øst for Inverness. Første stopp var byen Elgin hvor vi gikk inn på et lite serveringssted og kjøpte lunsj. Lisbet og jeg spiste fish’n’chips, mens Jan og Gerd spiste pannekaker.

Turen gikk videre til landsbyen Burgshead som ligger på en odde som stikker nordover ut i Atlanterhavet. Dette er forblåst utpost hvor folk ser ut til å være vant til å lene seg mot vinden – akkurat som i Bodø…

Burgshead var for over tusen år siden et gammelt piktisk (Pict: et primitivt keltisk fort) fort hvor innbyggerne var trygge for romerne fra sør og vikingene fra øst. Ytterveggene i fortet var like tykke som en bygate og like høye som en lyktestolpe. At et så primitivt folk har bygget så store murer er utrolig.

Dessverre er det ikke mye igjen av fortet i dag: På 1800-tallet ble steinene brukt til å bygge et havneanlegg. Vi så likevel noen rester samt smykker og mynter som er funnet under arkeologiske utgravninger eller av folk som har gravd i jorda på egenhånd.

Turen gikk videre til Brodie Castle. Det er ikke noe middelalderslott som man gjerne ser for seg (og som vi håpet på) men et herskapshus.

Slottet var i mellomkrigstiden kjent for sin store samling av ca 460 forskjellige typer påskeliljer. De har i dag store parkanlegg og imponerende skoger.

Vel hjemme på Eastbank Hotel i Rothes spiste vi T-Bone steik og (jeg) hadde nok en sen kveld før det var på tide å hoppe i seng.

Categories: Alvehjem.no, Reise | Leave a comment

3. juli: Dalwhinnie og Rothes

Etter en god frokost på Spittal of Glenshee satte vi kursen mot destilleriet Dalwhinnie – et av Gerds favorittdestillerier. Vi kjørte omtrent rett vest og kom til en koselig liten landsby. Siden vi hadde en liten time på oss før neste omvisning startet dro vi ned i landsbyen for litt mat. Vi stoppet på The Tea Room hvor de hadde et omfattende utvalg i te (naturligvis) kaffe, kaker, kjeks, smørbrød og varmretter. Koselig sted, men litt for moderne i forhold til hva jeg ventet av et terom: Jeg så for meg et intimt, koselig rom med porselenskopper, damaskduker og gamle damer. I stedet var det ganske hipt og moderne – til og med internettilgang for gjestene.

Litt før kl. to dro vi til destilleriet. Vi ble raskt tatt gjennom prosessen med å lage whisky, besøkte et lagerrom med noen få tønner, ut i butikken, fikk et glass i handa og takk og farvel. Dette var tredje destilleriet jeg var på, og omvisningen var ærlig talt den dårligste. Når de i tillegg brukte mye tid til å snakke om andre whiskyer kjeden eier, og fortalte at whiskyen blir sendt vekk for lagring og modning, mistet jeg dessverre mye av min interesse for Dalwhinnie.

I butikken fant vi likevel en del gode ting (ikke Dalwhinnie) og noen fine glass som vi kjøpte. Vi satte oss i bilen, litt desillusjonert og med forståelse for hvorfor Dalwhinnie whisky aldri hadde toppet favorittlistene våre.

Vi tok turen rett øst, forbi Spittal of Glenshee, og nordover. Utpå kvelden kom vi til Eastbank Hotel hvor vi ble tatt imot med åpne armer. Eastbank Hotel er et lite vertshus med 8-10 rom for utleie. Fine, rene og enkle rom med det man trenger for å trives: TV (som vi ikke brukte), bad og dusj, kaffetrakter og tekoker. Sengene var fine, rommene store og badene uten vegg-til-vegg tepper.

Maureen og Arthur driver stedet sammen med en gjeng ansatte. Atmosfæren var veldig hyggelig og de gjorde alt for å få gjestene til å trives. Humoren til alle var svært Nordnorsk selv om et par av servitrisene trengte litt tid på å finne ut hvor de hadde oss.

Idet vi sjekket ut noen dager senere, jeg med en kasse whisky under armen, sa Maureen: Hvis du faller og kjenner at det renner varmt nedover lårene – be til Gud om at det bare er blod…

Kveldsmaten var en nyyyydelig lammestek med saus, poteter og grønnsaker til.

Categories: Reise, Whisky | Leave a comment

1. og 2. juli: Edinburgh-Glenshee

1. juli satte Lisbet og Jon seg på flyet til Edinburgh. Vi plukket opp leiebil og kjørte en nervepirrende tur gjennom byen på vei til The Vault.

Leiebilen er en VW Passat 2.0 Diesel. Den har rattet på høyresiden, girstang og speil på venstre side og ingen GPS. Dette i tillegg til venstrekjøring, dårlig kart og forvirrende trafikkbilde gjorde ferden til en utfordring. Jon var mildt sagt svett når vi kom frem.

På The Vault (Scottish Malt Whisky Society’s hotell for medlemmer) møtte vi Jan og Gerd. De geleidet oss til parkeringsplassen og så var det tid for whiskysmaking. SMWS’ bartender tok oss gjennom tre forskjellige whiskyer og vi lærte mye: bl.a. en ny måte å lukte og smake god whisky på.

Vi bodde i Springbank-leiligheten; to soverom, stue, kjøkken, gang og bad. Kjøkkenet var fyllt opp med brød, melk, juice, egg, bacon, marmelade, frukt, kaffe og te. Topp service!

Fredag tok vi bussen til sentrum og tuslet rundt på Royal Mile. hovedgaten i Edinburgh.

Edinburgh er en vakker by med mange lekre bygninger.

Etter Edinburgh hentet vi bilen og kjørte nord-vest til Spittal of Glenshee.

Dette er et trivelig vertshius vi har besøkt tidligere. God mat (beste haggis vi har smakt så langt), velutstyrt bar og ikke så veldig mye mer. Her må man spise, drikke, lese eller gå tur i marka. Mer er det ikke å gjøre og man tvinges til å slappe av.

Etter mat og god drikke gikk vi en tur i marka. Massevis av sauer, kyr og en flott utsikt.

  

  

Tilbake i baren nøt vi en god whisky før Jan, Gerd og Lisbet gikk til sengs. Jon bestemte seg for å skrive dette og er nå på veil til sengs.

I morgen går turen rett øst til Danwhinnie distilleri, og så nordover til Rothes i Speyside hvor vi skal bo i fire netter.

Dette er en fantastisk ferie. Måtte den bli enda bedre!!!

Categories: Alvehjem.no, Reise | Leave a comment

Drakt bestilt

Jeg var innom Rune Sandkvist og fikk de siste råd jeg trengte. Drakten er nå satt i bestlling.
Skreddersydd drakt, lommer, vams (varmt undertøy), og diverse stæsj kom på kr 8.900 inkl. frakt. Jeg regner med det kommer mopms i tillegg, men likevel blir dette langt rimeligere enn å kjøpe i Norge. Jeg tipper dette ville kommet på drøyt 20.000 her hjemme.

Om ca 2 mnd kommer drakten. Gleder meg!

Categories: Dykking | Leave a comment

Snipp, snipp, surgery

I dag har det vært interessant: To katter var hos dyrelegen for snipp-snipp.

Vi har fire katter på tomta:

  • Mor Sjøl – mor til alle de andre. Sannsynligvis en forvillet huskatt.
  • Rusken – Kjælen katt født i August. Han bærer navnet sitt med rette.
  • Lille Grå – Søster til Rusken, minst i kullet. Kjælen – når det passer henne.
  • Tøffen – storebror/søster til de andre. Er innom en skjelden gang.

På jobb har jeg en kollega, Dag, som er veterinær. Han har hjulpet oss med å avlive Store Grå og sterilisere Mor Sjøl. Når han tok Store Grå var det mye blod og skrik – mest vårt blod og våre skrik. Mor Sjøl gikk det greit med, og jeg satt med henne på fanget mens hun våknet etter operasjonen.

Denne gangen var det Lille Grå og Rusken som sto for tur. De fikk beroligende tabeletter i morges, satt i et transportbur og plassert i bilen. De ventet i bilen i hele dag, og jeg så til dem jevnlig. De var døsige og så ut til å ha det bra.

Klokka 4 bar jeg dem inn til Dag. De var svært nervøse, men vi roet dem ned. Lille Grå kom seg løs når vi skulle bedøve henne, sprang noen runder i rommet før hun gjemte seg i omluftsanlegget.

Etter en stund fikk vi tak i henne, bedøvet henne og opererte. Jeg assisterte. Det var svært interessant å se Dag fiske opp uterus (livmoren) knyte av blodårene og sy igjen. Livmoren på en katt er to-delt. Snodig og spennende.

Så var det Ruskens tur. Det tok lang tid før bedøvelsen virket, men til slutt sovnet han. Dag gjorde et snitt i pungen, klemte ut testiklene, og fjernet dem.

Nå er vi kommet hjem, kattene sover i gangen og ser ut til å ha det bra. Begge har vært oppe og vaket, flyttet seg litt, og sovnet igjen. Vi får se om de vil ut i morgen tidlig, eller om de skal være inne til vi kommer hjem fra jobb.

Categories: Katter | Leave a comment