Vår lille familie på tre bor i landlige omgivelser. Det har mange fordeler. En av dem er at vi fra tid til annen får nærkontakt med dyrene i skogen! Til morgenen i dag så leste vi om den store og den lille harepusen og om hvor gLaDe de er i hverandre. Helt opp til månen og tilbake, faktisk!! Lina liker best å blade i boken. Hun liker å blade veldig fort. Så fort at innholdet glipper! Så da må Mamma holde litt igjen og vise henne hva boken faktisk handler om. Når hun forstod at det handlet om en Mammahare og en babyhare, så pekte hun umiddelbart på seg selv og på meg! Da smeltet Mammahjertet igjen! Etterhvert hadde hun ikke verken rast eller ro til å “myse” i sengen lenger, så da stod vi opp. Stellet var unnagjort i en fei og vi var klare for frukost! Mamma ville ut for å hente posten og åpnet døren. I natt har det snødd litt og på trammen ble jeg møtt av ferske harespor! Var det Mammaharen eller Babyharen som hadde vært å banket på, mon tro?? Jeg konkluderte med at det rett & slett var Helene harefrøken. Hun hadde hoppet fra skogen og inn i urtehagen (“Chablissonen”;O)) og videre ned på trammen. Når ingen hadde åpnet til henne, hadde hun tatt turen videre forbi fuglebrettet og videre ut porten og tilbake til skogen. Hun må ha konkludert med at ingen var hjemme. Neste gang, Helene, så vil vi så gjerne få hilse på deg!!!
Det er nemlig ikke første gangen Helene er på besøk, så det kan virke som om hun har lagt ruta si forbi døra vår. Dette er selvsagt kjempestas for oss. Vind og snø til tross; Når frukosten var vel fortært så måtte vi en tur ut for å se etter gjesten vår. Vi matet småfuglene. De var sikkert sultne i dag. Vi har vært på Sunnmøre i 10 dager, så fuglebrettet var helt fritt for frø. Vi stabbet videre mot skogen.
Ingen Helene Harefrøken å se. Bare sporene etter henne…