browser icon
You are using an insecure version of your web browser. Please update your browser!
Using an outdated browser makes your computer unsafe. For a safer, faster, more enjoyable user experience, please update your browser today or try a newer browser.

Å sånn går nu dagan

Posted by on 14/12/2012

Jeg hadde en plan om å kjøre et blogginnlegg hvert dag. Ikke så mye for dere andre (jo, litt) men mest for vår egen og Linas del. Når man bor på 5-stjerners hotell og opplever hassevis av ting hver eneste dag flyr tida fort og ting går litt i surr. Faktisk har tida flydd så fort at jeg ser det er flere dager siden forrige blogginnlegg, og hendelsene er gått så i surr allerede at jeg må se på bildene for å huske hva vi har opplevd.

Så før mer går i glemmeboka går vi tilbake til onsdag:

Første stopp er The Sixth Banyan Tree Temple, et budnistisk tempel med en pagode som skriver seg tilbake til år 537. Vi tenner røkelse og ønsker oss noe som vi ikke får si til de andre, men alle så på hverandre med et lurt blikk og hadde en anelse om at alle hadde kommet med samme ønske som en selv.

I tempelet finner man tre store Budha-statuer i gull(maling): Fortiden, nåtiden og fremtiden.

Her kommer folk for å bli velsignet selv, eller en budha-statue til hustempelet. Munken som forrettet de seremoniene vi så på så ut som han holdt på å kjede vettet av seg og hadde gjort dette hundrevis av ganger allerede den dagen.

Lina var fortsatt svært skeptisk til sin nye Pappa og holdt meg på armlengdes avstand. For å få oss med på samme bilde måtte jeg stå bak henne her:

Etter tempelet dro vi til et marked hvor mange kunstnere selger sine varer: Porselen, jade, treskjæringer, beinutskjæringer, broderier og mye mer.

Vi fant noen fine festklær til Lina i klassisk kinesisk stil, fikk skrevet navnet hennes med kaligrafi på et bilde, kjøpte en liten amulett av en tiger i jade til Lina og brukte generelt alt for mye penger.

Kvelden ble avsluttet med fellesmiddag på Pizza Hut før vi satte kursen tilbake til hotellrommet.

Jeg var ganske deprimert fordi jeg ble avvist av Lina. Det var liksom ikke slik jeg hadde sett for meg dette eventyret. Ikke det at vi ikke var forberedt, det var bare det at avvisningen var så total at jeg ikke så noen åpning til å lirke meg inn i varmen. Lisbet og jeg hadde en lang prat på kvelden og la en slagplan for hvordan vi skulle håndtere situasjonen. Kona mi er ei klok dame!

Knetta var sovnet på Mammas fang og puttet til sengs ca 22:00, så jeg fikk fri og tuslet ned i baren for å kose seg med en god bok og en whisky. Både whiskyen og boka var god så den avsatte timen ble til to og jeg var ikke i seng før nærmere kl 1.

Få minutter etterpå setter Knetta seg opp  og er lys våken. Mamma våker de første timene før Pappa overtar kl 4. Det er egentlig ikke noe stort arbeid annet enn å holde seg våken: Knetta har oppdaget noe som heter speil og står rett opp og ned i timesvis og ser på jenta på andre siden av speilet. Hun banker på speilet med badeanda og jenta banker tilbake. Hun går på siden av speilet for å se om jenta følger etter, men det gjør hun ikke. Ikke banker hun tilbake med badeanda si, så Lina går tilbake foran speilet og treffer på jenta på nytt. Slik holder hun på; time etter time, etter time…

Torsdag 13.12.

Klokka 8 vekker Pappa Mamma med beskjed om at nå må jentene stå opp og komme seg til frokost. Selv bestemmer jeg meg for å droppe frokosten og få meg en times søvn.

Vi møter de andre i lobbyen kl 13:00, jeg så trøtt at jeg var svimmel og kvalm.

og satte kursen mot en rolig park som var kjent for sine mange bonsai-trær.

Inngangspartiet til parken var prydet med røde papirlykter og en elv renner tvers gjennom parken. Vi så på noen løskatter, hilste på en fløytespiller som spilte kun til ære for Lina, så en gammel dame utføre den langsomme kampkunsten tai chi og matet karper i en dam.

Lina begynte å kjede seg og i et forsøk på å kjøpe hennes oppmerksomhet satte jeg på musikk på min iPhone og ga den til henne. Resten av turen gikk Lina med telefonen min klistret til øret mens hun lyttet til Queens Bohemian Rhapsody. Hun var helt fjetret der hun lyttet til de rare lydene som kom ut av dingsen. Vi sang med i sangen til Linas store fryd.

Etter parken dro vi på shopping: Først en smykkebutikk hvor Lisbet plukket ut et sett merlesmykker: Anheng, ring og øredobber i svarte perler som jeg fikk beskjed om skulle være julegaven fra meg til henne, så her var det bare å bla opp. Jeg plukket to anheng i jade; en tiger til Lisbet og en ape til meg. Lina og Lisbet er født i tigerens år og jeg i apens år (ikke en overraskelse for mange antar jeg..). Deretter dro vi til en broderiforretning hvor vi plukket opp mange smågaver til oss selv og våre nærmeste.

Dagen ble avsluttet på et finere restaurant her på hotellet. Betjeningen må ha tenkt sitt der se ble bombardert med rare anmodninger, måtte feile opp knuste kopper og kar, for ikke å snakke om støyen fra slitne småbarnsforeldre med fire unger hvor den ene vrælte høyere enn den andre.

Lina begynte med noe nytt når vi lekte litt før stengetid: Hun begynte å slå eller klipe meg når jeg gjorde noe hun ikke likte. Ja, ja: Det var kroppskontakt i alle fall…

Alle tre var sovnet før kl 22.00 og vi som til kr 8 neste dag så og si uten avbrudd.

Fredag 14.12.

Fredagen startet litt roligere: Etter 10 timers søvn og en rolig frokost hadde vi ikke avreise før 10:30 (avreisene er blitt utsatt ca en halvtime lenger for hver eneste dag. Hvordan småbarnsforeldre rekker jobb om mårran er plutselig et mysterium for meg). Turen gikk til et nytt tempel, denne gangen Chen-slektens familietempel.

I Kina er det slik at de fleste tilhører en en større slekt. Alle som har samme etternavn (som i Kina kommer før fornavnet) mener de stammer fra samme forfar og dermed er å finne i samme slektstre. Disse storslektene bygger temple til sin families ære for å hedre sine forfedre, be om støtte fra forfedrene til sine liv og for å støtte sine slektninger. Mange ungdommer kommer til disse slektstemplene for å få hjelp til å forberede seg til The Imperial Exam, omtrent tilsvarende til universitetseksamen i tre realfag (kinesisk, matte og fysikk).

Dette tempelet er altså viet slekten Chen, en rik og mektig slekt i Kina.Inngangspartiet er overdådig utsmykket med små og store statuer som symboliserer slektens seire, både i ny og gammel tid.

I tempelet er det også et museum for folkekunst. Her finner man broderier, palmeveving og annet. Det mest imponerende for min del var kunstferdige utskjæringer i bein:

 

Jeg kjøpte selvfølgelig et par ting der også. Bildene ovenfor er av utskjæringer laget av elfenben. Det er forbudt å handle med dette lenger, så de tingene jeg kjøpte er laget av kamelbein i steden.

Etterpa bar det tilbake til hotellet hvor Lisbet, Lina og jeg gikk på et kjøpesenter for å kjøpe klær til Knetta. Det ble kjoler, sko, gensere og bukser. Vi fant ut at vi bare måtte komme oss vekk derfra før vi ikke hadde råd til å komme oss hjem igjen – og da var det enda flere etasjer vi ikke hadde besøkt…

Samme kveld fikk vi 5 offisielle dokumenter som bekrefter at Lina endelig er vår:

  • Fødselsattest
  • Attest på at hennes biologiske foreldre ikke kunne finnes
  • Helseattest
  • Avskrift av The Red Book
  • “Dom” på at vi er hennes foreldre

Disse papirene trenger vi når hennes norske statsborgerskap skal på plass.

Vi dro på en vietnamesisk restaurant for å få oss mat, kun vi tre. På vei til restauranten ble jeg gående for nær henne der hun satt i en bæresele, og hun tok resolutt tak i skulderen min og skjøv meg vekk av alle krefter.

På restauranten ble Lina og Lisbet sittende på den ene siden av bordet og jeg på den andre siden. Så begynte Lina å tulle litt, og jeg svarte med å tulle tilbake, og før vi visste ordet av det satte hun i en herlig latter og det meste av hennes reservasjon mot meg var borte. Vi tullet og lo og kauket slik at vi sikkert forstyrret alle de andre gjestene, men vi ga blaffen. Jeg var så lykkelig at tårene trillet – etter hvert fløt ølet også da jeg veltet et glass i fanget mens Lina lo og lo og lo.

Hjemme på hotellet fortsatte vi å tulle og tøyse. Jeg får ikke holde handa hennes eller løfte henne opp enda, men det er snakk om kort tid før vi er der. Jeg gleder meg!

Leave a Reply