browser icon
You are using an insecure version of your web browser. Please update your browser!
Using an outdated browser makes your computer unsafe. For a safer, faster, more enjoyable user experience, please update your browser today or try a newer browser.

AOWD: Navigasjon. Nesten katastrofe. [Dykk 8]

Posted by on 15/05/2009

15. mai 2009, Sjøstrand, Oslo

Å kunne navigere under vann er viktig for ikke å rote seg bort. Vi lærte om å lese tegn på havbunnen, bruke kompass og beregne avstander.

For meg ble dette selve definisjonen på et helvetesdykk: Alt gikk galt!

Vi skulle svømme etter kompass ut til instruktør som ventet på bunnen. Jeg og makkeren hadde problemer med å holde kontroll over hverandre siden vi hadde ca 30 cm sikt. Jeg holdt i flaska hans, men så knapt forbi albuen min. Lenger unna var alt bare en grågrønn tåke.

Etter langt om lenge fant vi instruktøren på bunnen. Første oppgave var å følge en line 100 meter mens vi talte antall spark med føttene. Så skulle vi snu og telle spark på retur. Dermed ville vi vite hvor mange spark vi bruker på 100 meter og kunne bruke dette i senere oppgaver.

Når det var min tur begynte jeg å følge linen og telle spark. Jeg kom frem til slutten av linen, snudde og var på vei tilbake. Men når jeg hadde telt over dobbelt så mange spark som på vei ut, og linen bare gikk saktere og saktere gjennom hendene mine skjønte jeg at noe var galt.

Jeg slapp lina og svømte med armene til jeg kom til utgangspunktet. Jeg ga tegn til instruktør om at noe var galt og at jeg ville opp. Han bekreftet og begynte å stige opp. Jeg fyllte luft i vesten men begynte ikke å stige. Jeg fyllte mer luft i vesten uten at noe skjedde. Jeg så vesten utvide seg, men antok at noe var galt med den, så jeg fyllte luft i drakta: Ingen effekt. Mer luft: Ingen effekt. Jeg prøvde å svømme opp, men noe holdt meg nede. Da skjønte jeg det: Lina hadde viklet seg fast rundt foten og holdt meg nede.

Instruktøren skjønte at noe var galt så han kom ned for å se etter meg. Jeg ga signal om at noe var galt og pekte mot beina mine. For å slakke på lina dumpet jeg all luft ut av vest og drakt slik at jeg lå på ryggen på bunnen. Instruktøren fikk meg løs og vi gikk opp sammen.

 

Hva hadde skjedd?

Leiedrakten var for lang. Når jeg fulgte lina på vei utover gikk bunnen nedover. På et punkt var kroppen lavere enn beina, luft i drakten flommen ut i beina og blåste dem opp slik at skoene hoppet av beina mine. På resten av svømmeturen hang beina og svømmeføttene bare og slang helt uten effekt.

Samme skjedde sannsynligvis med lina: Beina på drakten viklet seg inn i lina og ble sittende fast.

Ett sted i panikken forsvant også svømmeføttene til 1700 kroner

 

Etter dykket gikk jeg en lengre runde for meg selv for å roe nervene og finne ut om jeg i det hele tatt ville uti igjen. Det tok tid, men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gi meg så lett.

 

Hva gjorde jeg så rett?

Én ting jeg er stolt av er at jeg ikke friket ut. Jeg visste jeg hadde luft for nærmere en time og at instruktør visste på meteren hvor jeg var. Jeg overbeviste meg selv om at jeg hadde all verdens med tid og kunne bare slappe av frem til hjelpen kom. Å ikke få panikk i en slik situasjon er himla vanskelig men jeg klarte det: Jeg tenkte klart (om en ikke rolig), konsentrerte meg om å spare på luften og holdt fokus på hva som var viktig.

 

Hva gjør jeg annerledes neste gang?

  1. Jeg har med kniv! Den er kjøpt inn og del av utstyret
  2. Jeg dykker kun i en drakt som jeg vet passer
  3. Jeg dumper kanskje ikke all luft neste gang…

 

Dykket varte 17 minutter og vi var nede på 8 meter.

Leave a Reply