Ingvild er konfirmert!

Søndag 8. juni ble Ingvild konfirmert i Kjerringøy kirke. Gratulerer så mye!

20140611-131522-47722886.jpg

Hun hadde gjester fra Bodø, Trondheim, Narvik, Enebakk (oss) og Skotland. Bestefar John stilte i kilt. Stilig!

Lykke til videre og velkommen i de (nesten) voksnes rekker!

Categories: Alvehjem.no | Leave a comment

Intet nytt er godt nytt

Nå er det lenge siden forrige innlegg. Årsaken er at vi har hatt mye å gjøre i det siste året:
Lisbet har fått økt stillingen sin i Enebakk.
Jeg begynte i høst som deltidsstudent på BI; Grunnutdanning i Ledelse. Det har vært 50 % studiebelastning samtidig som jeg har vært i (nesten) full jobb. Siste eksamener er avlagt og jeg venter på sensuren.
Samtidig har jeg endret jobb og vært prosjektleder for innføring av supportsystemet Wendia Point of Business (POB) og ITIL-prosesser fra 1.9.13. Døgnet har ikke hatt nok timer i perioder.
Det siste er at vi i vinter gikk på PRIDE-kurs som alle som ønsker å bli fosterhjem må gjennom for å bli godkjent. Før skriftlig godkjenning forelå fikk vi forespørsel om å ta ansvar for ei lita jente på 3 mnd. Vi overtok ansvaret for henne 12. mai og hun skal være hos oss inntil videre. Pr i dag er vi definert som beredskapshjem og det vil være noen runder i retten (fylkesnemnda m.m.) før det event. blir tatt en beslutning om hvorvidt hun skal være hos oss permanent. Inntil da får vi “låne” henne. Det er ei flott jente som vi allerede har blitt svært glade i.
Lisbet har fått permisjon fra jobbene sine for å være hjemme med babyen.
Mye er enda uavklart. Derfor legger vi ikke ut hverken navn eller bilder nå, men kanskje dette kommer etter hvert.
Lina stortrives i barnehage og som storesøster. Hun har nå begynt å snakke setninger med opp til 5 ord, men ofte går det i 3-ords setninger, eks “Pappa, du bæsj!”. Hun forstår veldig mye og har mye på hjertet, så vi grugleder oss til det løsner med språket…

Categories: Alvehjem.no | Leave a comment

Helene Harefrøken har vært her på besøk…

Vår lille familie på tre bor i landlige omgivelser. Det har mange fordeler. En av dem er at vi fra tid til annen får nærkontakt med dyrene i skogen! Til morgenen i dag så leste vi om den store og den lille harepusen og om hvor gLaDe de er i hverandre. Helt opp til månen og tilbake, faktisk!! Lina liker best å blade i boken. Hun liker å blade veldig fort. Så fort at innholdet glipper! Så da må Mamma holde litt igjen og vise henne hva boken faktisk handler om. Når hun forstod at det handlet om en Mammahare og en babyhare, så pekte hun umiddelbart på seg selv og på meg! Da smeltet Mammahjertet igjen! Etterhvert hadde hun ikke verken rast eller ro til å “myse” i sengen lenger, så da stod vi opp. Stellet var unnagjort i en fei og vi var  klare for frukost! Mamma ville ut for å hente posten og åpnet døren. I natt har det snødd litt og på trammen ble jeg møtt av ferske harespor! Var det Mammaharen eller Babyharen som hadde vært å banket på, mon tro?? Jeg konkluderte med at det rett & slett var Helene harefrøken. Hun hadde hoppet fra skogen og inn i urtehagen (“Chablissonen”;O)) og videre ned på trammen. Når ingen hadde åpnet til henne, hadde hun tatt turen videre forbi fuglebrettet og videre ut porten og tilbake til skogen. Hun må ha konkludert med at ingen var hjemme. Neste gang, Helene, så vil vi så gjerne få hilse på deg!!!

 

Det er nemlig ikke første gangen Helene er på besøk, så det kan virke som om hun har lagt ruta si forbi døra vår. Dette er selvsagt kjempestas for oss. Vind og snø til tross; Når frukosten var vel fortært så måtte vi en tur ut for å se etter gjesten vår. Vi matet småfuglene. De var sikkert sultne i dag. Vi har vært på Sunnmøre i 10 dager, så fuglebrettet var helt fritt for frø. Vi stabbet videre mot skogen.

Ingen Helene Harefrøken å se. Bare sporene etter henne…

Categories: Adopsjon, Hus & hage | Leave a comment

Det kan jeg bare fortelle deg!!!

Vi har kommet hjem. Landet godt og trygt på snødekt norsk jord. Vår lille “Knette” har funnet seg godt tilrette her hjemme. Treet er pyntet og Besta har kommet på julebesøk. Gulvet er dekt av Lego. Det lille treet vi fikk tak i, letter snart av alle pakkene som ligger under. Klokka er 04.30…

Det jeg gjerne vil fortelle deg er at Lego klokka 04.30 er akkurat like usjarmerende som det høres ut! Den følelsen, når du vet at NRK Super starter sine sendinger i disse tider…Vi er nemlig ikke kommet helt i rute med søvnen ennå. Mamma og Pappa har spekulert og kalkulert: Ingen middagskvil. Legge seg tidlig. Laaang middagskvil. Legge seg sent. Ingen underholdning på natta. Egen seng. Vår seng. Gulvet? Klokka 04.00 går alarmen! Hun er våken. Dagen er i gang! Du skjønner det på hele kroppen, her er det ikke rom for hvile. Pappa og Mamma går på skift. Hver sin natt å stå opp. Hver sin natt å prøve ut nye trix for å få roen til å senke seg.

Lina bekymrer seg ikke. Nå har hun også blitt så modig at hun gjerne tar trappen ned fra 2. etasje på egne glatte sokkelester. Så her er det bare å følge med. Ikke sove! Katten jages. Treet inspiseres. Julekuler smakes på. Lego blir kastet i alle retninger. Mamma skal hjelpe. Sette sammen Legobiter. Ta de fra hverandre. Dra de fram når de har havnet litt langt under sofaen eller andre ufremkommelige steder. Hun er ferdig ladet og sånn er det med den saken! Mor har bestemt at underholdningsfaktoren på denne tiden av døgnet skal holdes til et minimum, så derfor vendes oppmerksomheten min mot dataen, avisen eller et blad som ligger og slenger. Tro ikke at jeg ikke følger med av den grunn! Et under skjer! Mens jeg skriver mitt lille “klageinnlegg”, stikkes fingre i munnen. Kroppen hviler tungt mot gulvet. Øyenlokkene sigger rykkvis nedover. En enslig Legobit (Duplo) hviler i hånden. Hun klasker den i gulvet innimellom. Liksom for å holde seg selv våken… Lille barnet mitt! Kan du ikke skjønne at senga er stedet å være nå?? Julaften skal ikke starte klokka 04.00, hvis man ikke har en svært god grunn!

Det jeg vil fortelle deg, er at nattevåk IKKE er mer sjarmerende for oss som har ventet lenge på å få barn! De som sier noe annet lyver. Dette nattevåket gir verken nattillegg eller helligdagstillegg. Dette nattevåket gir bare en grinete og trøtt Mamma på julaften…

Categories: Adopsjon | 3 Comments

Tusen takk!

Vi vil gjerne si tusen takk til alle som har fulgt oss på vår reise og som har sendt oss hilsninger og lykkeønskninger her, på facebook, SMS, e-post eller annet. Det har vært fint å vite at så mange har fulgt oss og ledd og grått med oss.

Tusen takk til Line, Elvin og de andre familiene som alle har bidratt til at vår livs største reise har gått så smertefritt.

Takk til familie og venner som har støttet og oppmuntret i de syv årene som er gått siden vi startet prosessen. Dere har hjulpet oss til hå holde motet oppe og komme i mål.

Categories: Adopsjon | Leave a comment

Slutten på begynnelsen

Da er vi hjemme igjen. En fantastisk reise er over. Vi to er blitt tre.

Onsdag 19.12. kl 19:30 lokal tid banket en portør på døra og tok med seg bagasjen vår. rett etterpå betalte vi hotellregninga i lobbyen og var klare til avgang. Nå skulle Lina hjem til kalde Norge.

Dagen før dro Elvin og jeg tilbake til Cheng Family Temple hvor jeg kjøpte et fantastisk maleri. Jeg fikk en kunstner til å lage et dikt til Lina og skrive diktet, hennes, Lisbets og mitt navn på bildet. Diktet handler om hvordan vi nå har fått vår perle (Lina) i vår hule hånd (hjem).

幸福家庭无限乐,

   瑞气盈门淑景新。

珍珠入掌门楣春,

   富贵吉祥满院春。

En familie med uendelig lykke

Et himmelsk fenonen varsler uendelig lykke

En perle i hånden, en lykkelig omstendighet

Et tegn på rikdom og ære, en full familie.

Etterpå bar det til en annen butikk hvor jeg kjøpte to skrin for å putte Linas souvernirer i. før vi dro tilbake til hotellet.

Samme kveld dro vi på båttur på fjorden. Guangzhou er en by med over 16 millioner innbyggere, 3. største i Kina. Byen er også den rikeste pga all handel med vestlige firmaer. Byen er opplyst med neonlys i alskens farger. Her passerer vi under ei bru.

Neste dag var det altså avreise. Vi dro i samlet flokk og sjekket inn på flyplassen. Så var det sjekk av billetter, sikkerhetskontroll, passkontroll og emmigrasjonskontroll før vi endelig kunne gå om bord på flyet.

 Flyturen tok 12,5 timer. Lina sov nesten hele tiden. Den eneste gangen hun skrek var under landingen i Paris: Hun er forkjølet og trykkendringen gjorde nok at det sprengte bra i ører og bihuler. Ellers pludret hun rolig med oss når hun var våken.

3 timers ventetid i Paris før nytt fly gikk til Oslo. Vel framme, ca kl 12:30 torsdag 20.12.2012, satte Lina sine ben på norsk jord for første gang:

Alle kofferter var kommet vel frem og vi sa takk og farvel til de andre tre familiene. Noen skulle videre innenriks, andre ble møtt av en hærskare i ankomsthallen.

For vår del ble vi møtt av kollega Line som hadde passet katt og bil mens vi var borte. Dette bildet er tatt av Line. Du ser ikke Lina fordi hun går bak vogna og skyver den:

Deretter dro vi til Line hvor vi fikk servert en nydelig lunsj. Det tok ikke lang tid før Lina ble husvarm hos Line og kom i sitt vante sprudlende humør. Flørte med Line gjorde hun også.

Etter besøk hos Line tok vi med katten og satte kursen hjemover, via Ikea. Lina sovnet i bilen på veien hjem så hun ble båret inn i huset første gang.

Vi var hjemme ca 18:00 og hadde vært på reisefot i drøyt et døgn. Slitne, men lykkelige. Jeg sovnet på sofaen 20:00 og ble vekket tre kvarter senere av at Lina kilte meg under beina. Da tuslet vi til sengs alle tre.

Siden da har Lina utforsket huset og vært på noen bilturer. Vi har vært i Ski og handlet, og i Oslo og besøkt Luis og Anton. Hun liker ikke å sitte i bilstolen, men det ser ut til å ordne seg. Hun har møtt katten og ser ganske så skeptisk. Katta holder seg for sin del på respektfull avstand. Men begge viser interesse for å bli kjent med hverandre, så det er vel bare snakk om timer…

Hverdagen er begynt å komme sigende nå midt i julestria. Vi prøver å få inn gode vaner både for soving og spising, men det er ikke alltid så lett for oss nybakte å treffe riktig. I går kveld var vi godt fornøyde av å ha fått knetta i seng 19:00 og få litt voksentid. Det vi ikke hadde tatt høyde for var at hun kl 05:00 var fulladet og forventet at verdenen skulle våkne sammen med henne,.

Nå har vi vært på rutinesjekk hos legen, fått innkalling til helsesøster, startet papirarbeidet med å få norsk statsborgerskap til Lina, handlet julemat og julegaver, gått gjennom to uker med post og alskens annet. Dette er slutten på starten av et langt og spennende eventyr.

…og hvordan dette eventyret ender, ja det får tiden vise. Men nå er det leggetid, både for store og små så vi tar resten en annen dag.

Categories: Adopsjon, Alvehjem.no, Reise | Tags: | Leave a comment

Alt har en ende…

…også vårt fantastiske opphold her i Guangzhou, Kina. Her lever vi i vår egen lille boble. Vi gleder oss selvsagt til å komme hjem, men… Her leves vårt lille familieliv på omtrent 25 kvadrat. Alle vet hva resten av familien gjør til enhver tid. For Lina har dette vært svært viktig. Går Mamma på do, så vil hun gjerne sjekke at det er der hun er. Skal Pappa koke vann til melkeflaska, så er det fort gjort å finne ut av det også. Vi går til deilig frukostbuffet hver morgen. At egg, ris, biter av kjøtt m.m ligger strødd rundt bordet etter oss slipper vi å forholde oss til. Vi bare ser skyldbetynget på personalet og sier ; We are SO sorry! Maybe better tomorrow…?!

Vår gode guide Elvin kan ikke få nok skryt! Han organiserer oss. Sørger for at vi har med det vi skal og at vi kommer oss dit vi skal når vi skal dit! Har vi ekstra ønsker så stiller han opp. Han ordner med konsulat, politi, pass, notarius. You name it! Han er en underfundig fyr. Når jeg spurte ham hvor mange ganger han hadde vært i en bestemt park her om dagen, såg han energisk på meg og svarte; This is the first time. Today! I kveld har han tatt flere av oss med på elvecruise på Pearl River. Dette er Kinas 3. lengste elv. Et  nydelig kveldscruise som lar Guangzhou vise seg fra sin absolutt beste side. Spektakulært er et ord som sitter langt inne hos meg, men jeg tror det må være dekkende for den fargeprakten som spraker på begge sider av elven. Opplyste broer, båter på elven, skyskrapere og tårn. TV tårnet her i byen er verdens nest høyeste.Guangzhou er en by med 16 millioner innbyggere. Vi har bare sett biter og deler, men vet at denne plassen for alltid vil være spesiell for vår familie. Dette er en slik tur som man lengter tilbake til før den er over…

En kort gåtur unna hotellet og de andre eksklusive byggene i området, lever vanlige kinesere sine helt vanlige liv. I små gater foregår helt vanlige ting. Vesker selges. Blomster bindes. Helt vanlige folk blir barbert, mens kone og barn tar en rast i nabostolen. Grønsaker legges omhyggelig i sine kurver, før de skal selges. En skilpadde padler rundt i en liten balje foran en liten butikk. (Jeg velger å tenke at den sikkert skal bli noens kjæledyr ;O)) På 5 kvadrat greier to kvinner å brødfø en familie med å selge klær. Stekte ender henger elegant etter sin hals over grillen. Det sies at kinesere spiser alt med fire bein, unntatt bordet og alt med hale, unntatt toget! Jeg er tilbøyelig til å tro det, når jeg ser hva vår lille kineser kan dytte i seg…     Vi har nok hovedsaklig opplevd Guangzhou som en svært moderne og hektisk by. Det sies å være en av Kinas travleste handelssteder. Skyskraper på skyskraper så langt øyet ser. Kontrastene er likevel store.

Dagen i dag, den 18. desember ble en merkedag for oss på flere måter. I lobbyene på hotellet, før vi skulle til konsulatet for å hente Linas kinesiske pass, tok hun fast tak i både mamma og pappas hånd, før hun stabbet avgårde mot utgangen. Dette var en ny milepæl. Hun og pappa tøyser og fjaser mye. Den strenge rynken som av og til kommer mellom øyenbrynene hennes, er heldigvis sjeldnere og sjeldnere å se. Pappa kan kysse og “nafse” på henne. Spesiellt hvis hun har savnet ham litt!

Tiden flyr! Før dette innlegget er ferdig har det plutselig blitt den 19. desember og det er vår aller siste dag i Guangzhou for denne gang! Vi har hatt vår siste frukost her på hotellet og det meste har blitt pakket ned. Lina og Pappa leker på gulvet med små lilla søppelposer. Meter på meter rives ut av posen sin. De bytter hender mellom Lina og Pappa. De øver på Takk! og Værsågod! Pappa ruller sammen og Lina river ut! Sånn går nu dagan!

Vi er fire par på tur sammen og henter hjem 4 barn. Alle de andre har vært tilbake på barnehjemmene til barna sine. Den ene av foreldrene har dratt for å se, forevige og kanskje skjønne litt mer av hvordan disse små har levd livet sitt frem til vi fikk dem. Linas barnehjem ligger såpass langt herifra, at anledningen ikke bød seg denne gangen. Vi har tenkt at vi kan dra dit hvis Lina ønsker det selv senere. Et lite plaster på såret er det derfor at vi får mulighet til å levere en pose med  ting og tang til Elvin, som han igjen leverer til et barnehjem som trenger det. Her har vi lagt igjen bleier, kremer, sko, mat, leker m.m

Vi er så glade for alle hyggelige tilbakemeldinger vi har fått & er GLADE over at så mange følger med oss på turen! Tusen takk til hver og en av dere! Nå gleder vi oss til å komme hjem og få vise frem Frøken Lina og alt som hun er & kan. GLED DERE!!! Den 20. desember lander vi på Gardermoen. I god tid før jul. Den beste julegaven har vi med som håndbagasje…

Categories: Adopsjon, Alvehjem.no, Reise | Tags: | 3 Comments

Teaparty & lakenskrekk…

Dagene her i Guangzhou går fort. Veldig fort! Vi har allerede vært her snart en uke. Livet med Lina har vart 5 dager og like mange netter. Nettene blir til tider litt for innholdsrike, men hvem kan vel motstå ei blid jente som bare vil pludre og leke i timesvis. Gjerne om natta! Innsovningen foregår i lotusstilling på gulvet her på hotellrommet, før vi løfter henne forsiktig til sengs når hun har sovna skikkelig godt.

 

En natt våkna Mamma av at det var teselskap i senga. “Teen” ble servert fra Frøken Linas flaske og over i en lekekloss. Gjesten var hennes gode venn Badeanda. De sippet begge høylydt av “koppene”… Hun er så stille så stille. Lett da å gå glipp av at teselskapet har begynt,  når man ligger og purker og sover! Om natta spiller det ingen rolle hvem som er samman med henne, så dette får heldigvis Mamma og Pappa fordelt ganske bra:O)

Dagen i dag begynte klokka 0400. Frøken Lina syntes at dette var et helt passe tidspunkt å starte dagen på, så Mamma var sammen med henne til 0600, før Pappa tok over frem til det var på tide å ta frukost klokka 0800. Man blir jo litt “slækk” utover dagen når man starter så tidlig, så dagens fantastiske parkbesøk foregikk sovende i Ergosele for Linas del.

  

Vi voksne fikk med oss flotte tropiske vekster. Mange “Ni hao” og “Hello” kom vår vei. Det er tydelig at mange fascineres av oss og våre kinesiske barn. I går kom jeg “i snakk med” en eldre kinesisk mann som hadde et jevngammelt barnebarn på armen og. Når han fikk bekreftet at barnet vårt er kinesisk og at hun nettopp har blitt adoptert, så sa han “Thank you!” utallige ganger. Selv fikk jeg bare sagt “Ni hao” (Hei). Lina sjarmerte med å vinke med badeanda i handa!

Skrytet av dette fantastiske barnet vil ingen ende ta, så blir det FOR MYE, så er det bare å “skifte kanal”;O)

Før avreise kjøpte Pappa en flott Emmaljunga vogn. Planen var å få brukt den mye både til skogs og i byen. Denne jenta er/har blitt SÅ flink til å gå, så frykten er at vi må selge den på FINN for halv pris. Hun går og går og går og går. Med tanke på benlengden, så er det ikke noe å si på farta heller!! Vi går i parker, vi går i trapper, vi går til Starbucks (ved hotellet) og i går gikk vi den lange veien til restauranten. Da var både far & datter fin i farta, så de tok helt av ved bordet med tromming med spisepinner, klasking på bordet og frydefulle hyl. Et herlig far & datter øyeblikk, som vi heldigvis fikk festa på film. Pappa har sluppet “inn i yttergangen” nå. Hun har skjønt at han er en gøyal fyr, som finner på mye rart & uventet. Dagens fremskritt er at hun alltid har sett etter ham hvis han har gått bak oss. Klem & kos har han til gode, men vi håper å komme dit før hjemreise. Nå blåser de såpebobler og tøyser og fjaser. Hun ler en skikkelig god latter når han får boblene til å sprekke på nesa hennes!

Livet med barn gjør at tiden flyr, så etter at de foregående linjene ble skrevet har vi Skypet med Besta (m. flere!), spist og gått tur. På denne turen skulle Pappa ta en avstikker for å handle. Da frøkna oppdaga at Pappa var borte, gråt hun sin såreste gråt. Tårene ville ingen ende ta! Hver dag gjør hun store fremskritt og dette var et av de viktigste…

Categories: Adopsjon, Alvehjem.no, Reise | Tags: | 4 Comments

Å sånn går nu dagan

Jeg hadde en plan om å kjøre et blogginnlegg hvert dag. Ikke så mye for dere andre (jo, litt) men mest for vår egen og Linas del. Når man bor på 5-stjerners hotell og opplever hassevis av ting hver eneste dag flyr tida fort og ting går litt i surr. Faktisk har tida flydd så fort at jeg ser det er flere dager siden forrige blogginnlegg, og hendelsene er gått så i surr allerede at jeg må se på bildene for å huske hva vi har opplevd.

Så før mer går i glemmeboka går vi tilbake til onsdag:

Første stopp er The Sixth Banyan Tree Temple, et budnistisk tempel med en pagode som skriver seg tilbake til år 537. Vi tenner røkelse og ønsker oss noe som vi ikke får si til de andre, men alle så på hverandre med et lurt blikk og hadde en anelse om at alle hadde kommet med samme ønske som en selv.

I tempelet finner man tre store Budha-statuer i gull(maling): Fortiden, nåtiden og fremtiden.

Her kommer folk for å bli velsignet selv, eller en budha-statue til hustempelet. Munken som forrettet de seremoniene vi så på så ut som han holdt på å kjede vettet av seg og hadde gjort dette hundrevis av ganger allerede den dagen.

Lina var fortsatt svært skeptisk til sin nye Pappa og holdt meg på armlengdes avstand. For å få oss med på samme bilde måtte jeg stå bak henne her:

Etter tempelet dro vi til et marked hvor mange kunstnere selger sine varer: Porselen, jade, treskjæringer, beinutskjæringer, broderier og mye mer.

Vi fant noen fine festklær til Lina i klassisk kinesisk stil, fikk skrevet navnet hennes med kaligrafi på et bilde, kjøpte en liten amulett av en tiger i jade til Lina og brukte generelt alt for mye penger.

Kvelden ble avsluttet med fellesmiddag på Pizza Hut før vi satte kursen tilbake til hotellrommet.

Jeg var ganske deprimert fordi jeg ble avvist av Lina. Det var liksom ikke slik jeg hadde sett for meg dette eventyret. Ikke det at vi ikke var forberedt, det var bare det at avvisningen var så total at jeg ikke så noen åpning til å lirke meg inn i varmen. Lisbet og jeg hadde en lang prat på kvelden og la en slagplan for hvordan vi skulle håndtere situasjonen. Kona mi er ei klok dame!

Knetta var sovnet på Mammas fang og puttet til sengs ca 22:00, så jeg fikk fri og tuslet ned i baren for å kose seg med en god bok og en whisky. Både whiskyen og boka var god så den avsatte timen ble til to og jeg var ikke i seng før nærmere kl 1.

Få minutter etterpå setter Knetta seg opp  og er lys våken. Mamma våker de første timene før Pappa overtar kl 4. Det er egentlig ikke noe stort arbeid annet enn å holde seg våken: Knetta har oppdaget noe som heter speil og står rett opp og ned i timesvis og ser på jenta på andre siden av speilet. Hun banker på speilet med badeanda og jenta banker tilbake. Hun går på siden av speilet for å se om jenta følger etter, men det gjør hun ikke. Ikke banker hun tilbake med badeanda si, så Lina går tilbake foran speilet og treffer på jenta på nytt. Slik holder hun på; time etter time, etter time…

Torsdag 13.12.

Klokka 8 vekker Pappa Mamma med beskjed om at nå må jentene stå opp og komme seg til frokost. Selv bestemmer jeg meg for å droppe frokosten og få meg en times søvn.

Vi møter de andre i lobbyen kl 13:00, jeg så trøtt at jeg var svimmel og kvalm.

og satte kursen mot en rolig park som var kjent for sine mange bonsai-trær.

Inngangspartiet til parken var prydet med røde papirlykter og en elv renner tvers gjennom parken. Vi så på noen løskatter, hilste på en fløytespiller som spilte kun til ære for Lina, så en gammel dame utføre den langsomme kampkunsten tai chi og matet karper i en dam.

Lina begynte å kjede seg og i et forsøk på å kjøpe hennes oppmerksomhet satte jeg på musikk på min iPhone og ga den til henne. Resten av turen gikk Lina med telefonen min klistret til øret mens hun lyttet til Queens Bohemian Rhapsody. Hun var helt fjetret der hun lyttet til de rare lydene som kom ut av dingsen. Vi sang med i sangen til Linas store fryd.

Etter parken dro vi på shopping: Først en smykkebutikk hvor Lisbet plukket ut et sett merlesmykker: Anheng, ring og øredobber i svarte perler som jeg fikk beskjed om skulle være julegaven fra meg til henne, så her var det bare å bla opp. Jeg plukket to anheng i jade; en tiger til Lisbet og en ape til meg. Lina og Lisbet er født i tigerens år og jeg i apens år (ikke en overraskelse for mange antar jeg..). Deretter dro vi til en broderiforretning hvor vi plukket opp mange smågaver til oss selv og våre nærmeste.

Dagen ble avsluttet på et finere restaurant her på hotellet. Betjeningen må ha tenkt sitt der se ble bombardert med rare anmodninger, måtte feile opp knuste kopper og kar, for ikke å snakke om støyen fra slitne småbarnsforeldre med fire unger hvor den ene vrælte høyere enn den andre.

Lina begynte med noe nytt når vi lekte litt før stengetid: Hun begynte å slå eller klipe meg når jeg gjorde noe hun ikke likte. Ja, ja: Det var kroppskontakt i alle fall…

Alle tre var sovnet før kl 22.00 og vi som til kr 8 neste dag så og si uten avbrudd.

Fredag 14.12.

Fredagen startet litt roligere: Etter 10 timers søvn og en rolig frokost hadde vi ikke avreise før 10:30 (avreisene er blitt utsatt ca en halvtime lenger for hver eneste dag. Hvordan småbarnsforeldre rekker jobb om mårran er plutselig et mysterium for meg). Turen gikk til et nytt tempel, denne gangen Chen-slektens familietempel.

I Kina er det slik at de fleste tilhører en en større slekt. Alle som har samme etternavn (som i Kina kommer før fornavnet) mener de stammer fra samme forfar og dermed er å finne i samme slektstre. Disse storslektene bygger temple til sin families ære for å hedre sine forfedre, be om støtte fra forfedrene til sine liv og for å støtte sine slektninger. Mange ungdommer kommer til disse slektstemplene for å få hjelp til å forberede seg til The Imperial Exam, omtrent tilsvarende til universitetseksamen i tre realfag (kinesisk, matte og fysikk).

Dette tempelet er altså viet slekten Chen, en rik og mektig slekt i Kina.Inngangspartiet er overdådig utsmykket med små og store statuer som symboliserer slektens seire, både i ny og gammel tid.

I tempelet er det også et museum for folkekunst. Her finner man broderier, palmeveving og annet. Det mest imponerende for min del var kunstferdige utskjæringer i bein:

 

Jeg kjøpte selvfølgelig et par ting der også. Bildene ovenfor er av utskjæringer laget av elfenben. Det er forbudt å handle med dette lenger, så de tingene jeg kjøpte er laget av kamelbein i steden.

Etterpa bar det tilbake til hotellet hvor Lisbet, Lina og jeg gikk på et kjøpesenter for å kjøpe klær til Knetta. Det ble kjoler, sko, gensere og bukser. Vi fant ut at vi bare måtte komme oss vekk derfra før vi ikke hadde råd til å komme oss hjem igjen – og da var det enda flere etasjer vi ikke hadde besøkt…

Samme kveld fikk vi 5 offisielle dokumenter som bekrefter at Lina endelig er vår:

  • Fødselsattest
  • Attest på at hennes biologiske foreldre ikke kunne finnes
  • Helseattest
  • Avskrift av The Red Book
  • “Dom” på at vi er hennes foreldre

Disse papirene trenger vi når hennes norske statsborgerskap skal på plass.

Vi dro på en vietnamesisk restaurant for å få oss mat, kun vi tre. På vei til restauranten ble jeg gående for nær henne der hun satt i en bæresele, og hun tok resolutt tak i skulderen min og skjøv meg vekk av alle krefter.

På restauranten ble Lina og Lisbet sittende på den ene siden av bordet og jeg på den andre siden. Så begynte Lina å tulle litt, og jeg svarte med å tulle tilbake, og før vi visste ordet av det satte hun i en herlig latter og det meste av hennes reservasjon mot meg var borte. Vi tullet og lo og kauket slik at vi sikkert forstyrret alle de andre gjestene, men vi ga blaffen. Jeg var så lykkelig at tårene trillet – etter hvert fløt ølet også da jeg veltet et glass i fanget mens Lina lo og lo og lo.

Hjemme på hotellet fortsatte vi å tulle og tøyse. Jeg får ikke holde handa hennes eller løfte henne opp enda, men det er snakk om kort tid før vi er der. Jeg gleder meg!

Categories: Adopsjon, Alvehjem.no, Reise | Tags: | Leave a comment

Slik ble livet for alltid forandret…

Man vil jo helst ikke ordlegge seg klisjeaktig, men kjenner at det er lett å falle i den grøfta nå. 10. desember 2012 var livet som vi har kjent det over og livet med Lina Youjiang begynte. En nydelig liten, men bestemt engel har kommet inn i livet vårt. Mammahjertet og Pappahjertet svulmer, men det siste døgnet har hatt flere fasetter i seg, både for store og små. At hun hadde et skeptisk blikk, skjønte vi allerede når vi fikk de første bildene 1. november 2012. At hun skulle velge seg ut en av oss, var også noe vi hadde hørt om, men som er vanskelig å forberede seg på. Ting gikk i Mammas favør denne gangen. Sorgen over å forlate det som var kjent for henne kom i bølger og daler denne kvelden, men det var Mamma som skulle løfte. Mamma skulle holde. Mamma skulle trøste. Mamma skulle i det hele tatt gjøre alt. Hun får en tydelig rynke i pannen når Pappa kommer for nært. Vanskelig for store og vanskelig for små. Men vi har et triks i ermet!! Pappa ordner med maten. Dette er deres arena. Mat er for godt til å la NOE komme i veien! Hun har ikke rynket på nesen av noe vi har tilbudt så langt.

Selv om vi bare snakker om vel et døgn, så er det likevel ikke få ting som har funnet veien ned i den vesle magen. Dagens frukost bestod av stekt egg, pølse, melon og tomat. Her spiser vi opp smitt & smule, så det ble store protester da måltiden ble forsøkt avsluttet FØR hele tomaten var fortært. I kveld har vi vært på en god kinesisk restaurant og der bæljet far & datter i seg nudler, wok,stekt kål,dumplings, samt sterke soyasauser som gikk ned på høykant. De avsluttet kvelden med sviskegrøt, for vi har kommet i tanker om at den jo skal ut igjen all denne maten…

For oss er hun en engel som opptar all tid for øyeblikket, så kontakten hjemover har vært sparsom, men unntak av telefoner til våre egne mødre. Vi har fått så mange positive tilbakemeldinger, så mange lykkeønskninger og vi gleder oss så veldig å komme hjem og vise henne frem! I mellomtiden så har vi fantastiske dager her i Kina. Hotellet vi bor på er fantastisk på alle måter. Vi har ikke sett makan til verken standard eller størrelse ! Et 20 meters fossefall er det vi har utsikt til ved frukostbordet. Dette er selvsagt mindre viktig for oss nå, men det er trygt og godt å oppleve god service og comfort når man er en ny familie med de utfordringer som det innebærer!

Siste døgn er gått med til å besøke kontorer: Først adopsjonskontoret for å fortelle hvorfor vi ønsker å adoptere, hvor mange barn vi har fra før, og om vi lover og forsikrer å ikke misbruke eller forlate henne.

Så bar det videre til notarius hvor en ypling på et par-og-tyve stilte oss spørsmål omhvorfor vi ønsker å adoptere, hvor mange barn vi har fra før, og om vi lover og forsikrer å ikke misbruke eller forlate henne.

En kort pause gikk med til en legesjekk før vi dro videre til politikammeret for å søke om pass til prinsessen. En halvtimes ventetid før selve det formelle tok under 60 sekunder: Vi hadde knapt rukket å finne oss til rette i plaststolene før vi fikk beskjed om at vi var ferdig.

Deretter fikk vi utdelt The Red Book – et dokument som sier at hun nå på alle måter er vår. Endelig!

Frem til nå har vi vært tilbakeholdne med å legge ut bilder av henne, men nå kan vi gi litt frislipp. Her er noen herrrlige bilder fra de siste døgnene:

Categories: Adopsjon, Reise | 5 Comments